Hellasguidens blogg

Hellasguidens blogg

Smått og stort fra Hellas

Tips og forslag, minner, morsomheter og meninger.

Du kan også følge meg på twitter: @KyriaT

Hellas fra innsiden - Busstur

Hellas genereltOpprettet av KyriaT lø., juli 02, 2011 13:23:18

Jeg har hatt mange turer med buss 93 fra flyplassen i Athen til Kifisos busstasjon, den forrige for ikke mer enn et par måneder siden. Det er en kjent rute, med kjente næringsbygg, fabrikker og bolighus. Det er kjent. Jeg kjenner denne ruten, jeg vet hva som venter meg rundt neste sving. Men jeg tar feil. Det har skjedd tydelige forandringer, påtagelig gjennom hele ruten. Det er en stillhet i gatene. Stengte butikker, fraflyttede bygninger, tomme lokaler, tomme reklameskilt. Ordet øde dukker opp i hodet mitt. Faktisk er det de enorme reklameskiltene som undrer meg mest, med sine tomme, grå flater. Ikke det at jeg er så glad i reklameskilt, men å se disse enorme skiltene, som nå sender et budskap om fravær av kommersielle fristelser, det er deprimerende, nesten litt skremmende.

Nærmere sentrum kan jeg også følge folkelivet, grekere har medfødt universitetsgrad i sosial omgang, der hardt arbeid går hånd i hånd med latter, kameratskap, flørting, små pauser med meze sammen med innehaveren i nabobutikken. Men noe er forandret.

Det er en stillhet, en sorg, den ligger over by og folk som en tåke. De er der fortsatt, de såkalte "vanlige grekere", arbeidsfolk, verkstedeiere og taxisjåfører, kjent for sin ekspressive væremåte og støyende omgangsform. Joda, mange roper og hoier fortsatt, men ikke med samme entusiasme som før. Den fandenivolske, livsbejaende grekeren, den klassiske Zorbas, er bekymret. Han bøyer hodet og nakken og innrømmer skamfullt at ja, han lever i et av Europas mest korrupte land, et land som nå må i skammekroken fordi de har spist alt sukkertøyet i godtebutikken, og det uten å betale.

På bussen til Peloponnes, havner jeg ved siden av fru Julia N., en hyggelig dame i begynnelsen av sekstiårene. Hun er blid, sosial og vennlig og forteller at hun har vært i Norge. Hun har vært på tur med Hurtigruta og forteller at det regnet i Bergen. Hun forteller at hun inntil nylig var lektor på en kjent høyskole i Athen. Men etter at mannen mistet jobben som mellomleder i kjent gresk selskap, flyttet de til stedet hun vokste opp, en liten landsby ikke langt fra Pylos sør på Peloponnes.

- Det er billigere, vet du, sier hun med glimt i øyet, og ikke så stressende som Athen. Dessuten er moren min blitt så gammel, hun trenger hjelp, så sånn blir det.

Det slår meg at det er en typisk situasjonen for mange. Mange mister jobben, mange har syke og gamle de må ta seg av, og alle har mindre penger enn før. De har så lite penger at de store kosmetikk- og elektronikkjeder ikke lenger ser vitsen med å bruke penger på store reklameskilt langs veien til flyplassen. At mange må snu opp ned på sine liv og skrinlegge planer, fordi inntekter og pensjoner er mye mindre (og de færreste var særlig store i utgangspunktet). At i et land uten sosialkontor, med svært dårlige ordninger for arbeidsledige, og helt uten offentlige sykehjem og hjemmehjelpsordninger, så er det familien sin man stoler på. Stat og kommune har man ikke tillitt til, og fru Julia fnyser når jeg nevner det.

- Vi er glad til om de henter søpla vår i ny og ne, og sørger for at vi har vann og strøm. Ellers er det ikke noe hjelp å få. Ikke engang pensjonen vår, som vi selv har spart opp til, får vi ha i fred. Er det rart folk er forbannet?

- Nei kanskje ikke, sier jeg, men på den annen side har jo grekere har brukt penger de ikke har, så alle burde forstå at det ikke kan fortsette, det er du vel enig i?

- Grekere? Hvilke grekere snakker du om? Politikerne har brukt for mye penger, presiserer hun, - og vi må betale for deres dumhet.

- Hva synes du egentlig om det som skjer i Hellas nå, spør jeg

- Nei, hva skal man mene, sier fru Julia, det er jo ikke i våre hender, vi er jo maktesløse og ingen hører på hva vi mener uansett. De sier at det er til det bedre, at det blir et bedre Hellas når vi kommer oss ut av krisen. Med mindre korrupsjon og ryddigere ordninger. Men det tror jeg ikke på, det er bare politikerprat. For hver krise blir det jo bare verre. Nei, hva skal man mene. Vi får bare akseptere det, og gjøre det beste utav det, det er ikke noe annet å gjøre. Men jeg klager ikke for min egen del, og vi er jo gamle og har levd, men jeg synes synd på ungdommene. Så mange arbeidsledige (38% sier statistikken) ungdommer, det er veldig trist. Nei vi skal ikke klage, vi har noen oliventrær, så vi skal klare oss. Krise eller ei.

Og så er smilet til fru Julia på plass, og vi fortsetter samtalen, om matoppskrifter, Hurtigruta, barnebarn, oliventrær og regnet i Bergen.

Jeg har fortsatt smilet hennes på netthinnen når jeg går av bussen. Det kan være så mye krise det bare vil, jeg er glad for at man i Hellas fortsatt kan bli kjent med helt fremmede, hyggelige damer på bussen. Damer som ikke lar seg knekke av verken mangel på sosiale rettigheter eller pålegg fra Det internasjonale pengefondet. Hun har andre ting å tenke på. Hun har sin familie og sin landsby. Og oliventrærne selvsagt.



  • Kommentarer(2)//blogg.hellasguide.info/#post10