Hellasguidens blogg

Hellasguidens blogg

Smått og stort fra Hellas

Tips og forslag, minner, morsomheter og meninger.

Du kan også følge meg på twitter: @KyriaT

Hellas fra innsiden – Hvem betaler prisen

Hellas genereltOpprettet av KyriaT ti., juli 05, 2011 01:35:33

Det er sol, det er sommer, det er strandliv, det er Hellas som vi kjenner det. Men ikke helt. Absolutt alle er preget av situasjonen. Turistene synes det er pussig at de nå plutselig får kvitteringer trykt i hendene i tide og utide – og stusser enda mer når de IKKE får det. De fleste grekere diskuterer høylytt Situasjonen med stor S rundt kafébordene, og noen få forsøker bevisst å la være. Nå har jo grekere diskutert siden tidenes morgen, så akkurat det er ikke nytt. Det at det stort sett dreier seg om ett tema er imidlertid uvanlig, og enda mer påfallende er det at man stort sett er enig. Alt dreier seg selvsagt om den mye omtalte sparepakken.

Også ved mitt kafébord går diskusjonen høyt. Siden jeg ikke er gresk får jeg, som så ofte ellers spørsmålet om hvordan situasjonen blir oppfattet utenlands. Det er kanskje overraskende for mange hvor viktig det er for grekere hvordan situasjonen blir tolket, og de er sørgelig klar over at den ofte blir feiltolket. Jeg må innrømme for vennene rundt bordet at også i Norge er det en vanlig oppfatning at grekere har seg selv å skylde, at de har levd over evne, at det er skammelig lav pensjonsalder og utbredt korrupsjon. Jeg prøver å forklare at det er provoserende for nordmenn som betaler 50 % skatt og får full pensjon først ved fylte sytti, at (noen) grekere får sin pensjon før de fyller femti, nesten ikke betaler inntektsskatt og slutter arbeidsdagen når nordmenn flest så vidt er ferdig med matpakka. For slik blir det, forenklet sett, fremstilt i nordeuropeiske media, også i Norge.

Ved bordet vårt sitter også Kostas Kapsimadis, en velutdannet og velartikulert mann på 50, tidligere daglig leder i et stort firma i matvareindustrien, i dag arbeidsledig.

- Det er tragisk hvis de virkelig tror det er sant, sier han, for det er så langt fra virkeligheten som man kan komme. Selv jobbet jeg 14 timer pr dag, seks dager i uken, og noen ganger syv. Riktignok med 2-3 timers lunsjpause midt på dagen (den greske mesimerien, tilsvarende spanjolenes siesta, min bemerkning), og tjente knapt tusen euro i måneden. Jeg måtte slutte da helsa og familielivet ikke tillot det lenger, nå har jeg vært arbeidsledig i over et år, og sjansen for å få en tilsvarende jobb er lik null, det er bare å innse. Og selv om jeg er over femti har jeg mange år igjen før jeg får pensjon. Hvis det overhode er aktuelt når den tid kommer.

Jeg spør om jeg kan få stille noen spørsmål til bloggen, og sier at jeg tror mange nordmenn er svært interessert i å høre hva han og andre grekere tenker om situasjonen og hvilken effekt dette har på hver enkelt.

- Økonomisk er det jo åpenbart hvilken effekt det har, men det mest ødeleggende for meg personlig er at jeg ikke er i stand til å ta vare på min egen familie. Kona mi har, enn så lenge, jobb i et parfymeri. Hun tjener 600 euro i måneden, og det holder ikke engang til faste utgifter. Det er fortvilt og går på selvrespekten løs at jeg ikke kan bidra, ikke engang til det aller nødvendigste. Og etter som tiden går, ser jeg skuffelsen i øynene til kona og datteren min. Jeg er verdiløs som forsørger og føler meg mislykket som familiefar. Og jeg er ikke alene. Hvor mange er det ikke som er i samme situasjon som meg?

Den brutale ærligheten går rett i hjertet på meg, og jeg tenker at bak alle tallene vi hører flagre over avisenes nyhetssider, så er det selvsagt mennesker det er snakk om. Når vi snakker om 45 % reduksjon i gjennomsnittlig inntekt og pensjon (sitat fra Athens News 2/7-2011/Parlamentsrepresentant for Pasok, Elena Panaritis), så har det enorme ringvirkninger på hele det greske samfunnet, og for enkeltmennesker betyr det en dramatisk reduksjon av livskvalitet og livsutfoldelse Hvordan ville du selv taklet en halvering av inntekten din, samtidig som skattene økte og renta steg? Det er noe å tenke på.

- Jeg forstår at du er mot vedtaket, men hva ville du gjort i Statsminister Papandreos sted, vil jeg vite.

- Jeg ville gått tilbake til vår egen valuta, Drakmer, svarer Kostas kjapt. Det er ingen lettvint løsning, men i det minste ville vi fortsatt være herre i eget hus. Nå er vi slaver under Europas herredømme, og må bare si ja og ha til det de dikterer. Vi blir sittende med svarteper, skyld og skam hvis det europeiske valutasamarbeidet rakner, et samarbeid tuftet på helt feil grunnlag i utgangspunktet. Jeg tenker ikke bare på den åpenbare ubalansen i styrkeforholdet mellom Nord-Europas og Sør-Europas økonomi og valuta, men hele ideen om et økonomisk samarbeid i Europa er jo ganske utopisk. Dette er jo ikke Europas forente stater, det spriker jo i alle retninger både økonomisk, kulturelt og politisk. Når Ford har fabrikker i ulike stater i USA, så er det fortsatt amerikanske arbeidsplasser. Mercedes og Citröen er fortsatt først og fremst tyske og franske varemerker, ikke europeiske.

- Synes du det er urimelig at EU og Nord-Europa stiller krav til Hellas i denne situasjonen?

- Jeg har vel like mye mening om det som slaven har om sin herre. Jeg forstår at de stiller krav, men jeg er overbevist om at det er mer egoisme enn nestekjærlighet som styrer Tysklands "omsorg" for oss grekere i denne situasjonen. Men de må jo selvsagt mene og gjøre det som passer dem og deres interesser, og det plager meg ikke nevneverdig verken hva de synes eller hvorfor de gjør det de gjør. Jeg forstår det, og aksepterer det. Det som plager meg mest er mine egne landsmenn. Det plager meg og sårer meg at en stor del av befolkningen ikke har den ringeste respekt for hva vi kommer fra og hvem vi er. Vår kulturelle arv og stolthet som folkeslag, blir erstattet med uvitende, uoppdragne småkjeltringer, som tar seg til rette på bekostning av andre og er fullstendig blottet for moral og integritet. Det er et forfall som har skjedd gradvis gjennom 20-30 år, og det er en deprimerende og tragisk utvikling. Dessverre er jeg redd for at den vil akselerere i denne situasjonen.

- Ser du ikke noe håp for Hellas, Kostas?

- Håpet er det siste som dør, men la meg si det på en annen måte. Jeg ser på datteren min som smiler mot meg. Og jeg kan ikke smile tilbake. Vi har stjålet hennes fremtid – våre barns fremtid. Jeg gråter, innvendig og utvendig, for uansett hvem som har forårsaket dette, jeg, naboen, Papandreo eller fandens oldemor, det er til syvende sist hun, og alle Hellas' barn, som vil betale den største prisen.



  • Kommentarer(0)//blogg.hellasguide.info/#post12