Hellasguidens blogg

Hellasguidens blogg

Smått og stort fra Hellas

Tips og forslag, minner, morsomheter og meninger.

Du kan også følge meg på twitter: @KyriaT

Hurra!

DiverseOpprettet av KyriaT on., mai 16, 2012 20:16:21

Det er 17. mai i morgen. Norges grunnlovsdag. Det er det grunn til å feire. Vi bor i et godt land. Et land med lav arbeidsledighet, gode velferdsordninger og en solid økonomi. Vi er verdensøkonomiens lottovinnere faktisk. Et traust og kanskje litt sidrompa land, men et land som fungerer. Et land der barna våre har en trygg framtid. Det er jammen ikke lite. Jada, det er ting som kan gjøres bedre. Urettferdighet, skeivfordeling og forhold som vi ikke er stolte av. Men i det store og hele har vi det særdeles bra, kanskje best i verden. Ja det er all grunn til å feire! Hurra, hurra, hurra!

Alle er ikke like heldige, og du trenger ikke meg til å minne deg på det. Finanskrise, politisk krise, sosial krise, sult og nød og elendighet – vi skal ikke veldig langt fra Svinesund før problemene starter. Vi vet det veldig godt, og vi er fortvilet på ”deres” vegne, og det er så lite vi kan gjøre med det. Storpolitikken, storbankene, store multinasjonale selskap styrer, og her er jeg usikker på hvem som bestemmer mest, men jeg har mine mistanker. Uansett, det er lite hver og en av oss her oppe i nord har av innflytelse på det store verdensbildet. Men vi er ofte flinke til å gi råd. Til de ”andre”. Vi synes italienere burde gjøre slik og kinesere sånn. Vi mener at tyskerne er for gjerrige og grekerne slabbedasker. Og når jeg sier vi, er jeg ikke unntatt, jeg har mange og sterke meninger om verdensbildet, og jeg gir uttrykk for dem – her, og andre steder. Men hva vet vi egentlig?

Det er enkelt å gi generelle råd, spesielt når man kan velge å se bort fra deler av bildet. Jeg har gjort det selv, mange ganger. Og noen ganger har en eller annen tatt seg tid til å forklare, at det er ikke så enkelt. Da angrer jeg, for jeg skjønner at jeg egentlig ikke visste hva jeg snakket om. Likevel, jeg bryr meg om det som skjer, og tenker at det må da være bedre enn å gi blaffen. Så lenge jeg bryr meg, og mener noe, så gir det andre med bedre kunnskap mulighet til å si ”Hør nå her, det finnes en annen side av den saken”.

Det er mange som mener noe om krisen i Hellas. Det er bra. Vi bryr oss. Men jeg har et problem. For jeg kjenner grekerne ganske godt. Jeg kjenner dem så godt at ”de andre” har blitt ”vi”. Jeg synes det er trist når forståsegpåere, forklarer grekernes situasjon på en veldig forenklet og ufullstendig måte, krydret med Marie Antoinette holdninger (”Hvis de ikke har brød, kan de vel spise kaker”) og ofte med en dose selvgodhet.

Jeg har ikke tenkt å forklare hvor Hellas trådte feil, det finnes mange andre som gjør det, noen bra og andre ikke så bra. Men jeg vil at du skal tenke på Maria, en jente jeg kjenner ganske godt. Hun er i midten av tjueårene og hun har jobb. Hun er heldig, hun har mer enn de fleste på sin alder, nemlig en fast inntekt. Hun tjener 400 euro i måneden (ja det er for full jobb, og vel så det). Hun har aldri snytt en eneste euro i sitt liv. Hun har ikke fått noe gratis. Hun har ikke mesket seg med den berømte kaken. Maria vokste opp uten mor og med en alkoholisert far i et land som verken har barnevern eller sosialkontor. Men hun hadde noen snille naboer, gode venner og en solid porsjon viljestyrke. Hun jobbet seg gjennom en 3-årig yrkesrettet utdannelse. Hun har fast jobb, i et land der over halvparten av hennes jevnaldrende ikke har det. Hun forsørger lillesøsteren sin, som ikke har jobb og heller ikke råd til å skolemateriale og andre utgifter for å få seg en utdannelse. De har under hundre euro igjen i måneden når faste utgifter er betalt. De klarer seg. Med nød og neppe kan du si, men de klarer seg. Eller de gjorde det inntil nylig i hvert fall, for nå er Maria syk. Hun har en alvorlig, invalidiserende sykdom. Det finnes ingen kur, men det er mulig å bremse symptomene. Behandlingen koster penger, og Maria har ingen helseforsikring. Og den er fysisk krevende. Hun burde slutte å jobbe, men hvem skal da betale medisinene, og forsørge lillesøsteren?

Jeg skulle ønske jeg kunne gi et godt råd. Men jeg kan ikke det. Jeg vet at det er ikke ”så enkelt”. Jeg er fortvilet, og gir Maria noen penger når jeg kan, og noen ganger tar hun imot, når fortvilelsen er større enn stoltheten. Jeg hjelper der jeg synes jeg kan, og vet at det monner så lite. Det løser ikke problemet i Hellas, det løser ikke engang problemet for Maria. Og det verste av alt: det er mange Maria’er i Hellas. Og i Spania. Og andre steder. Jeg kan ikke hjelpe alle. Ikke du heller.

Vi kan gjøre to ting. Vi kan slutte å gi enkle, ubrukelige råd om hva ”de andre” skal gjøre. Vi kan bry oss og mene noe, men samtidig respektere at grekerne vet mer om det å være greker og hvordan de bør få orden på landet sitt enn det du og jeg gjør.

Det andre vi kan gjøre er å slutte å sutre over absolutt alt som er galt i Norge. Vi kan tåle litt kø på motorveien, dyr utepils, og at vi må levere selvangivelse hvert år. Vi kan tåle stress på jobben, regnvær og lange vintre. Vi kan bry oss litt mer når det er viktige ting som må endres, køene på sykehjemmet eller hva det nå er vi synes er skikkelig ille. Vi kan og bør mene noe når vi opplever urettferdighet og diskriminering – uansett hva vi legger i det. Vi kan være glad for at vi har et næringsliv som stort sett ønsker arbeidstakere og kunder godt, og uten å ty til skitne metoder. Vi kan prise oss lykkelig over at vi har politikere – i alle kulører – som virkelig går inn for å gjøre Norge til et bedre land, uten å tenke på å fylle sine egne lommer. Et ekstra hurra til alle som bruker av fritiden sin, i lokalpolitikken, korpset, idrettslaget eller på dugnad i borettslaget, og som gjør det for fellesskapets beste – helt gratis. Ta på deg bunaden og gå ut og rop et rungende hurra for dine og mine landsmenn - deg selv inkludert! La det regne eller snø, det spiller ingen rolle – vi har viktigere ting å være opptatt av. Vi skal feire 17. mai, barnas dag, vår framtid og trygghet. Det er det all grunn til å feire. For når vi tenker oss om, er det slett ingen selvfølge.

  • Kommentarer(0)//blogg.hellasguide.info/#post19

Hellas i Ekko/NRK P2

Tips om nettstederOpprettet av KyriaT lø., november 12, 2011 11:00:32

Radioprogrammet Ekko på Nrk P2 hadde fredag 11. november en halvtimes innslag om Hellas, som varmt anbefales. Det setter den politiske og økonomiske krisen i Hellas i perspektiv og gir et historisk og kulturelt bakteppe til hvorfor Hellas har havnet i det uføret de er i i dag.

Medvirkende er blant annet formann i den greske foreningen i Norge, Jannis Barbantonis, filosof Kirsti D. Thoresen og journalist Kirsti Kraft.

smiley Lytt til radisosendingen på NRK P2 Nettradio: Ekko fra 11.11. 2011


  • Kommentarer(0)//blogg.hellasguide.info/#post18

Myten om grekere

Hellas genereltOpprettet av KyriaT sø., november 06, 2011 16:43:46

Vi får stadig høre om disse late grekerne som ikke betaler en krone i skatt og bevilger seg pensjon før de fyller femti, og som protesterer og skriker i gatene når IMF og EU forsøker å redde dem fra den visse økonomiske død. Som ikke tar noe ansvar for sitt eget problem, men fortsetter sin Zorbadans mens anstendige europeere må ta regningen. Vi kan ikke forstå hvorfor grekerne ikke kan holde kjeft og bite tenna sammen, ta hestekuren sin og bli ferdig med det, slik at roen kan senke seg over landet og vi kan dra på chartertur og øyhopping som før.

Myten om og latterliggjøringen av den late og korrupte grekeren har bredt seg med samme fart og intensitet som problemene i gresk økonomi, men det at en løgn blir gjentatt ofte gjør den som kjent ikke sannere. Det bildet vi får fra overskriftene i norske og europeiske aviser er lite flatterende, og selv om det som blir sagt ikke er direkte løgn, er det ikke helt sant heller. Vi rister på hodet over korrupsjon og fnyser av manglende skattevilje. Det gjør grekerne selv også, og selvsagt bør vi alle reagere på det. Men for øvrig kan man ikke sammenligne Norge og Hellas direkte, til det er de grunnleggende forskjellene for store. Grekere er ikke uskyldige engler, og det er omtrent like mange kjeltringer i Hellas som det er i de fleste andre land. Grekere flest er imidlertid som nordmenn flest, opptatt av barna, jobben, fremtiden, og med den samme iboende trangen til å ha litt flottere hus og bil enn naboen. De fleste betaler skatt, moms og klager på strømregningen. De river seg i håret over de høye bensinprisene og kriminaliteten som stiger. De er i bunn og grunn akkurat som deg og meg. Hvorfor er det da så vanskelig for oss å forstå deres opprør, og så enkelt for oss å latterliggjøre deres annerledeshet? Spørsmålet er:

Hva er det grekerne klager sånn over?

Hvis du virkelig er interessert i svaret på det spørsmålet, så foreslår jeg at du leser litt videre. Det er kanskje ikke så lett for oss vanlige nordmenn å sette oss inn i den vanlige grekers tankegang og virkelighet. Men det er ikke umulig heller, og hvis du har lyst å prøve, så skal jeg gi deg et lite regnestykke, som kanskje gjør det litt enklere. Et forenklet bilde, men nærmere sannheten enn de analysene finans- og næringslivsjournalister serverer oss.

Tenk deg at din bruttolønn ble redusert til en femtedel. Uansett hva du tjener. Da har du omtrent det en greker i tilsvarende lønnsklasse tjener, men er du lavtlønnet så trekk fra 10-30 % og er du høytlønnet så kan du legge til det samme, for forskjellen på fattig og rik er større enn i Norge. Du kan senke momsen med et par prosent og inntektskatten til rundt en tredjedel av det den er i Norge. Dernest kan du fjerne folketrygden, inklusive rett til sykepenger, uførepensjon og arbeidsledighetstrygd. Du kan fjerne statlige barnehager og sykehjem, og senke standarden på offentlige skoler og sykehus kraftig. Videre kan du øke den gjennomsnittlige arbeidsledigheten til cirka 17 prosent, øke strømprisen med cirka 40 prosent og prisen på bensin og fyringsolje med cirka 20. Til gjengjeld kan du redusere bilavgiften noe, og nesten fjerne avgiftene på alkohol og tobakk, og prisnivået for øvrig kan du sette til cirka 80 prosent av det norske.

Er du med så langt? Trenger du litt mer kjøtt på beinet?

Du jobber lange dager (Statistikk fra OECD viser at grekere i snitt jobber omtrent like mye som japanerne. Tyskere jobber tilsvarende 80 % av det grekerne gjør, og vi skandinaver ennå mindre, bare 60-70%), og har ofte ugrei arbeidstid. Er du ansatt i turistnæringen, har du normalt ikke fridager i sommerhalvåret, selv om månedslønnen din ikke nødvendigvis gjenspeiler det. Turistnæringen er lavtlønnssektor, noe bl.a. norske turister nyter godt av. Du får selvsagt ikke betalt de månedene du ikke jobber, men er du heldig, kan du muligens være berettiget til en kompensasjon på 2-300 euro i måneden i vinterhalvåret.

Er du for syk til å jobbe, kan du ha rett til tilskudd, forutsatt at du har forsikring. Du har ingen rett til sykepenger, alderspensjon eller medisinsk behandling (bortsett fra akutt medisinsk hjelp), dersom arbeidsgiveren din ikke betaler denne forsikringen. Er du offentlig ansatt er det greit, men har du jobb i den private sektor er det ca 60 % sjanse for at han gjør det. Hvis han ikke gjør det, og du oppdager det, kan du anmelde ham, men risikerer å miste jobben. Du har ikke samme oppsigelsesvern som i Norge. Mister du jobben, får du normalt ingen, eller en svært beskjeden, arbeidsledighetstrygd fra det offentlige.

Du elsker barn, og skulle gjerne hatt mange, men det er dyrt, så sannsynligvis tar du deg ikke råd til mer enn ett eller to. Du må f.eks. regne med å betale for barnas ekstraundervisning siden de fleste offentlige skolene er så dårlige. Konkurransen er knallhard og det er svært få plasser på universitet og høyskoler, og mange sender barna utenlands for å studere. Det blir sett på som en investering, men det er dyrt. Du må regne med at sønnen eller datteren din ikke får jobb etter endt skolegang, arbeidsledigheten blant unge er rundt femti prosent. Ungdommene blir av både økonomiske og sosiale årsaker boende hjemme, og du må forsørge dem, helt eller delvis. Selv når barna gifter seg blir det forutsatt at du bidrar de første årene, både økonomisk og praktisk, ikke minst når barnebarna kommer.

Blir noen i familien syke, må du trå til. Sykehusene er underbemannede, og alminnelig stell som toalettbesøk, personlig hygiene og å sørge for at pasienten får i seg nok mat, overlates i stor grad til de pårørende. Den medisinske behandlingen er bra, forutsatt at du har forsikring. Er du heldig blir du behandlet av en lege som ikke tar ekstra betalt. Er du ikke så heldig, får du minimumsbehandling, men vil du sikre deg at legen virkelig engasjerer seg for å få deg frisk, er det kanskje tryggest å gi en liten «påskjønnelse». Dersom tanten, bestemoren eller svigerfaren din blir gammel og trenger varig omsorg, er det bare å rydde gjesterommet eller sofaen på stua. Det finnes ikke offentlige sykehjem som sagt, men om det fantes ville du ikke sett på det som et verdig alternativ for din tante/bestemor/svigerfar.

Nærmer du deg selv alderdommen er det store forskjeller på hvordan du vil komme ut økonomisk. Har du vært offentlig ansatt sitter du på den grønne gren og kan ta ut din opparbeidede pensjon etter 35 års opptjeningstid (inntil for få år siden var den 30, som jeg skrev opprinnelig). Kvinner hadde tradisjonelt litt lavere opptjeningstid, fordi de ble kompensert for barnestell og omsorgsarbeid, en slags fødselspermisjon på etterskudd om du vil, men dette er det nå slutt på. Har du vært ansatt i det private næringsliv har du forhåpentligvis hatt en god arbeidsgiver som har innbetalt til pensjonskassen, og du kan ta ut din andel. Hvis ikke, har du kanskje vært forutseende nok til selv å spare til pensjon, og kan ta ut de oppsparte midlene i form av Fapax (engangsutbetaling) eller oppdelt i rater i et gitt antall år. Du må uansett regne med at du får tilbake mindre enn du har betalt inn, for opp gjennom årene har det vært mange omganger med «samordninger», sammenslåinger og mislykkede fondsinvesteringer. Og konkurser selvsagt. Har pensjonskassen du har betalt penger til gått konkurs får du ingenting. Forhåpentligvis har du da litt i madrassen, så du slipper å ligge barna dine til last.

Når du har gjort det økonomiske og sosiale regnestykket ovenfor, så kan du dessuten sørge for en tilfeldig, byråkratisk, umoderne og laaaaangsom saksbehandling på alle offentlige og halvoffentlige kontor, inklusive alt fra folke- og skatteregister, domstoler, politi og rettsvesen til de halvprivate forsikringskassene der du innbetaler din pensjon og helseforsikring. Skal du ha noe gjort i Hellas må du regne med at behandlingstiden er lang. Ikke bare fordi folk som jobber der er sendrektige og umotiverte (selv om det ikke er uvanlig), men fordi byråkratiet er så enormt. Regelverket er komplisert, opplæringen mangelfull og risikoen hvis du som ansatt gjør feil er høy, så hvis man kan fraskrive seg ansvaret i de sakene man behandler, så er det det enkleste og tryggeste.

Hvordan synes du hverdagen din ser ut så langt?

Bildet er selvsagt ikke bare svart: Du nyter godt av middelhavsklimaet, og trenger ikke så stor bolig, fordi mesteparten av fritiden tilbringes utendørs. Du trenger ikke så mye oppvarming, selv om uisolerte hus og kjølige netter vinterstid kan være en prøvelse. Du har en stor familie som alltid stiller opp for deg og vil hjelpe deg. Det blir selvsagt forventet at du gjør det samme for dem. Du har venner og naboer som engasjerer seg i ditt liv, på godt og vondt, og det er stor takhøyde for hvordan du lever og hvem du er, men du må selvsagt tåle at nesten alle blander seg bort i ditt privatliv, og har sine meninger om det. Ensomhet er en sjeldenhet, men til gjengjeld må du tåle at du ikke har tid for deg selv. Det er krise, kaos og dramatikk, og i det hele tatt ganske stressende å være greker. Økonomien er vanskelig, politikken håpløs, men varmen mellom mennesker er fortsatt stor.


Har du lest hele dette innlegget så forstår du kanskje den vanlige grekers virkelighet litt bedre? Ha det gjerne i bakhodet neste gang du leser om de «håpløse» grekerne. Er du spesielt interessert, så les gjerne mine tidligere innlegg også. Du er velkommen tilbake til denne bloggen, så skal jeg med ujevne mellomrom forsøke å kverke et par andre seiglivede myter - både sett innenfra og utenfra.



  • Kommentarer(15)//blogg.hellasguide.info/#post16

Hellas fra innsiden - Klaging

Hellas genereltOpprettet av KyriaT fr., juli 22, 2011 12:20:07

Turister i greske havner og flyplasser rister oppgitt på hodet av den hittil fem dager gamle kjørestansen blant drosjeeierne. - Forstår de ikke sitt eget beste, sukker norske Kristian, Dette er jo regelrett å skremme bort turistene! Og så nå da, som Hellas virkelig trenger inntektene!

Grekerne er kjent for å være streikevillige, de har sterke fagorganisasjoner, og lover som går langt i å beskytte streikeretten. Det siste året har det vært spesielt mange streikemarkeringer mot regjeringens sparetiltak, både generalstreiker, politiske streiker og andre demonstrasjoner. Noen med mer støtte i befolkningen enn andre, og slik jeg oppfatter det, er taxisjåførenes aksjoner av de som har lite sympati hos folk flest.

Det jo slett ikke bare turister som rammes av kjørenekten, tvert i mot, grekerne selv rammes svært hardt. Det rammer alt fra syketransport til husmorens ukentlige markedshandel, og fører til store problemer i byer som allerede har store problemer med trafikkavviklingen, ikke minst Athen. Men den viktigste årsaken til grekernes manglende sympati er det de oppfatter som den egentlige årsaken til streiken.

Det drosjeeierne protesterer mot er de bebudede endringene i dagens lisensordninger. Det er et av IMF’s krav, at noen bransjer må ”dereguleres”. Det vil med andre ord bli lettere for hvem som helst å starte drosjedrift, og det betyr at ordninger med solide summer under bordet for kjøp av drosjelisenser vil smuldre bort. Tusenvis av svarte euro omsettes på denne måten i Hellas, i drosjenæringen og ellers. I og med at det er penger som ikke blir oppgitt til skattemyndighetene er det selvsagt også en yndet business for pengevasking. Har du tjent deg styrtrik på narkotikasalg, trafficing eller underslag? Kjøp en drosje, taverna, buss, butikk eller bar! Og for all del – alle drosjer, tavernaer osv er ikke kjøpt med penger fra ulovlig virksomhet, sannsynligvis de færreste. Det forandrer imidlertid ikke saken, at tradisjonen med penger under bordet for kjøp av virksomhet og lisenser er like utbredt som sandkorn på en gresk badestrand.

De aller fleste grekere misliker det, men det er vanskelig å unngå, all den tid det er umulig å kjøpe en drosje, taverna, buss, butikk eller bar uten en sum under bordet til selger. Slik det var nærmest umulig å skaffe seg leilighet på 60- og 70-tallet i Norge uten at tidligere eier fikk en (skattefri) ”kompensasjon” i tillegg til den regulerte kjøpesummen.

Drosjeeierne har mange fine slagord, men de finner lite gehør blant grekere flest. Jakten på svarte penger, korrupsjon og svindel blir godt mottatt av den alminnelige greker, det er ikke det de protesterer mot på Syndagma og andre steder. Tvert i mot, de fleste mener det går for sakte, og at for få blir tatt. Det er en allmen oppfatning at småkjeltringene (f.eks. han som kjøper en drosjelisens med svarte penger) blir tatt, mens de store fiskene (f.eks. politisk korrupsjon) slipper unna. Det er fortsatt tydelig at visse yrkesgrupper og enkeltpersoner beskyttes av politikerne og deres håndlangere, til tross for det som blir sagt fra talerstolen i parlamentet.

På samme måte har de lite til overs for sutringen hos en del overbetalte (etter greske forhold) offentlig ansatte, som i tillegg til en solid lønn også har andre sosiale goder som er ikke-eksisterende i det private næringsliv. Min venn Jorgos kommer sukkende og hoderystende på stranden en sein ettermiddag, og forteller om sitt møte med en kompis på veien.

- Tenk det, sier han oppgitt, at han tør å klage til meg, som sliter 15 timer i døgnet, seks dager i uka for å få et minimalt overskudd i butikken (rørleggerbedrift, min bemerkning), jeg tjener jo mindre enn servitøren på tavernaen her, og har knapt til salt på maten! Og han (ansatt i DEI, det offentlige elektrisitetsverket, min bemerkning) tør å klage til meg! Han som jobber 8 timer om dagen, med femdagers uke og tre ukers ferie, har bygd seg et flott hus og kjører BMW. Han klager fordi de har kuttet lønnen hans fra 4000 til 2500 euro i måneden? Enkelte eier ikke skamvett...

Man kan selvsagt ha forståelse for at det ikke er problemfritt for den nevnte e-verk mannen som trodde han skulle fortsette å tjene 4000 i måneden, og hadde planlagt sin egen og familiens framtid ut fra det. Etter sine forhold har han ”dårlig råd” og mener han er berettiget til å klage. De mange småbedriftseierne, selvstendig næringsdrivende som lever på eksistensminimum, og mindre enn det, og som nå blir kontrollert i hue og ræva for å ”hindre korrupsjon”, de er imidlertid ikke imponert.

Min rørleggervenn Jorgos har et gjennomsnittlig overskudd på ca 450 euro i måneden, som er bedre enn mange andre jeg kjenner. Forutsatt da at han ikke betaler ned lånet han tok da han kjøpte butikken. Og han forventer en fortsatt nedgang i inntekten sin, det er få grekere som pusser opp badet sitt nå om dagen. Av denne summen skal han dessuten være med på å betale både everksmannen og skattekontrollørens solide lønninger.

– Det er greit det, sier Jorgos, vi må jo alle betale skatt, men jeg vil for svarte ikke høre klaging fra folk som tjener min halve årslønn i måneden.

Eller som vil slippe deregulering av drosjemarkedet, tenker jeg.



  • Kommentarer(2)//blogg.hellasguide.info/#post15

Ekte kjærlighet?

Eeeh... Kategori?Opprettet av KyriaT on., juli 13, 2011 11:02:58

Det er to slags turister som reiser til Hellas:

De som ser på ferie i Hellas som en vare, gjerne da inkludert, strender, billig mat, billig øl, nydelige hvite og blå sukkerbithus, en liten dose lokal sjarm, en liten utflukt til et historisk sted, så de kan si at de har vært der, og mest av alt garantert sol. Dersom noe mangler i pakken vil de klage, fordi de da ikke har fått det de betalte for.

Den andre gruppen er de som ser på ferie i Hellas som et forhold. De liker strender og sol, men kan også finne på å dra til Hellas til årstider hvor det ikke er noen garanti for det. De prøver å lære seg grekernes måte å spise og drikke på, og nyter det. De er opptatt av sukkerbithusene, men mest av alt menneskene som bor i dem. De ser særpreget i byen/landsbyet/øya, og får gjerne venner blant innbyggerne. De er opptatt av hva som har skapt deres sted eller område til det det er i dag, og ønsker å lære både lokal og generell historie. De aksepterer forholdene slik de er, og ikke hvordan de burde være, og dersom noe mangler i det de hadde forventet seg så tar de det som en erfaring rikere. Hvis det var noe de ikke fikk med seg så tenker de gjerne "Søren, jeg fikk ikke sett Akropolis denne gang, men det skal jeg få med meg neste gang jeg kommer". Det er svært sjelden disse turistene klager etter reisens slutt.


Dersom du, som jeg, tilhører den siste gruppen, vil du kanskje legge merke til at forholdet har tre stadier:

I begynnelsen er alt som en forelskelse, der alt i Hellas er perfekt. Alt er strålende vakkert, spennende, interessant, og grekere er vidunderlige mennesker, som man beundrer og elsker. Alle feil og lyter hviskes ut av forelskelsens slør, og man går i kraftig forsvar når noen kritiserer eller stiller spørsmålstegn ved det grekerne gjør eller er.

Etter hvert som forelskelsen gir seg og øynene åpnes så går man inn i tilpasningsfasen, og den er ofte smertefull og full av skuffelser. Du irriterer deg over alt som ikke fungerer som det burde. Dobøttene, vannkraner uten trykk, villmannskjøring i trafikken, støyende og brautende greske familier på stranda og tavernaen, bussenes forsinkelser, streikene på flyplassen, eller hva det måtte være. (Hvis du som leser dette nå sitter med et "Ja, men…" på leppene, så er du kanskje fortsatt i forelskelsesfasen?). Du blir skuffet når det du trodde var et dypt og ekte vennskap med kelneren og hans familie på yndlingstavernaen, viser seg å være ganske overflatisk og at han bruker deg for å gi tavernaen et godt rykte blant andre turister. Det er mulig du tar noen sesongers pause fra Hellas, og finner nye forelskelser.

Men for noen går forelskelsen aldri over, til tross for tilpasningsfasen. Da går man inn i en fase vi kan kalle ekte kjærlighet. Du elsker Hellas og folket. Til tross for – eller kanskje til og med på grunn av – de uperfekte sidene landet og folket har. Det er en kjærlighet, som alltid vil være der, enten man er fysisk der eller ei. Du er takknemlig for at dine greske venner godtar deg akkurat slik du er, med dine rare norske skikker og pussige holdninger. Du er stolt av norskheten din, så annerledes enn greskheten, men like verdifull, og sammen er de krutt! Du elsker det landet gjør med deg, at det får deg til å leve, og det med ekte, rå følelser, både positive og negative. Du ler, gråter, synger, banner og danser, som en skikkelig greker, eller i hvert fall nesten. Du lider med grekerne i motgang, og gleder deg med dem i medgang.

Kommer du dit vil Hellas omfavne deg som ditt andre hjemland, og en del av deg vil alltid være der, under oliventrærne, ved bølgesuset fra middelhavet eller på tavernaen med godt selskap. Du har alltid Hellas med deg, uansett hvor du er i verden.



  • Kommentarer(4)//blogg.hellasguide.info/#post14
Neste »